Helikoptertur til Ambohimanga!

For en stund tilbake var Renèe, Jorunn og jeg på sykepleierskolen her i Antsirabe for å ”intervjue” rektoren med spørsmål til oppgaven vår. Da fikk vi vite at de hadde et prosjekt som gikk ut på å lære de ”tradisjonelle” jordmødrene i landsbyene om hygiene. Tradisjonell jordmor er de som tar i mot barna når kvinnene på landsbyene skal føde, der det er flere timer til nærmeste sykehus. De har holdt på i århundrer og kalles tradisjonelle fordi de ikke har noen utdannelse, men er fortsatt jordmødre i landsbyen de bor i. vi fikk tilbud om å være med på dette, og de skulle kontakte oss for nærmere informasjon. Vi syntes dette hørtes veldig spennende ut og sa selvfølgelig at vi var interessert. Etter et par uker fikk vi vite at de skulle dra til landsbyen Ambohimanga torsdag 23. april til fredag 24. april og vi fikk vite at fremkomstmidlet var helikopter. Dette gjorde at vi bare fikk enda mer lyst til å være med, men den dårlige nyheten var at det bare var plass til to av oss. Derfor endte det med loddtrekking, det mest rettferdige. Dessverre ble Renèe den som måtte bli hjemme, og jeg syns det var utrolig kjedelig at ikke alle tre kunne dra.

Torsdag morgen ble Jorunn og jeg henta utenfor kvart på syv, og vi ble kjøt til flyplassen i Antsirabe. De som skulle være med var en jordmoren Lalaou, læreren Eltinne og rektoren Julie. Dermed var vi fem som sto klare og venta spent på helikopteret. Etter en liten stund kom helikopteret og ut kom piloten Beat. En hyggelig sveitser som snakket godt engelsk. Han flyr for helomaf, en misjonsstasjon som flyr og jobber for den lutherske kirke. De har oppdrag der det er vanskelig og komme til med annen transport.
Før vi tok av måtte alle veies med bagasjen, og vi fikk en liten introduksjon om helikopteret og om sikkerhet, også var det tid for å lette. Kjente det kribla litt i magen, kan jo ikke si at å fly er det beste jeg vet, og det kilte fælt når vi gikk opp opp opp. Men for en følelse når vi var i lufta! Noe helt annet enn å kjøre fly. Jeg ble litt småkvalm pga vinden og det rista litt, men det gikk bra. Jeg knipsa som en gal utover landskapet, utrolig fint å se landet fra den ”vinkelen”:) Det var ganske dårlig vær den morgenen og etter hvert fløy vi inn i tåka, og det hadde også begynt å regne. Etter en stund ble tåka bare tjukkere og piloten måtte lande og vente til det ville lette. Vi landa mitt i bushen og satt i helikopteret en halvtimes tid. Da kom det et par mennesker vandrende forbi som var meget nysgjerrig på denne dingsen vi satt inne i. Piloten bestemte seg for å lette igjen selv om det ikke så ut til at været hadde lettet noe særlig. Vi kom opp i lufta og oppdaget at tåka bare hadde blitt tykkere og det regna enda mer nå. Samtidig høyt der oppe åpna plutselig døra på min side seg, jeg satt ytterst. Jeg fikk helt sjokk og var redd for å bli sugd ut av helikopteret, hehe, piloten hadde visst ikke lukket døra ordentlig igjen… Men jeg fikk tilslutt lukket den selv da, men kjente det skalv litt i kroppen da! Piloten hadde ikke noe annet valg en å måtte lande igjen, denne gangen enda lenger inn i bushen og med masse gress og gjørme rundt oss, så det gikk ikke ann å gå ut av helikopteret. Kaldt var det også. Mens vi satt her og venta begynte det plutselig og dukke opp masse mennesker ut ifra ”ingenting”, og tilslutt sto det en hel landsby av mennesker rundt helikopteret! De gikk alle barbeinte og sto med gjørme opp til knærne i regnværet, men det så ikke ut til å bry dem. De prata og lo og var så fasinerte av det de så. Vi forstår jo ikke akkurat mye gassisk men Julie kunne fortelle oss at de ba oss inn til deres landsby og lurte på om vi ikke heller kunne bli hos dem enn å dra til Ambohimanga.. De ble stående helt til vi bestemte oss for å prøve igjen. Været var fortsatt ikke på vår side og det så ikke ut til at det skulle bli noe bedre heller. Men vi var optimistiske og prøvde. Men det var ikke lenge vi var oppe i lufta denne gangen før Beat landet. Denne gangen landet han ved landsbyen hvor alle menneskene hadde kommet fra, og de kom med en gang og omringet helikopteret. De tok oss veldig velkomment i mot ( de hadde jo villet at vi skulle bli hos dem fra første stund..) og fulgte oss fra der vi ”parkerte” helikopteret og opp til landsbyen, eller husene deres. Det var et lite sted som ikke står på kartet. Veien fra helikopteret til husene var veldig gjørmete, så det gikk nesten ikke ann å gå der, og vi fikk beskjed om å være forsiktig med å gå på gresset da dette ble brukt til toalett..
Vi ble bedt inn i hjemmet til en familie, her bodde mor, far og fire barn. Det å skulle beskrive hvordan det så ut er vanskelig. Huset besto av to rom, hvor det i det første rommet man kom inn i inneholdt to senger og et gammelt bord med et par stoler, et par tannbørster som så ut til å ha eksistert i altfor mange år og et par plakater. I det andre rommet, sto det også en slags seng, i taket hang mais og ved, og på gulvet kokte de mat og vasket op i en balje med brunt vann.
”Kjøkkenet” var altså på gulvet hvor de fyrte opp ved og hadde en kjele hengende over. Det ble utrolig røykfult når de holdt på og vi kjente det veldig i øynene. Hele huset var røykfult og vi måtte veksle på å gå inn og ut av rommet for å få litt frisk luft.
Vi måtte bøye oss for å gå inn døråpningen og gikk inn i ”stua” og satte oss på noen veldig lave krakker, nesten som å sitte på gulvet. Hele huset var omringet av nysgjerrige mennesker, barn som voksne. Vi ble tilbudt kaffe og kjeks. Kaffen ble først ristet, så malt og deretter kokt. De kunne fortelle oss at de hadde fem timer å gå til nærmeste sted og få tak i mat. De sa også at de levde av å lage alkohol ut av sukkeroer og de gravde også etter gull. Alkohol er visst et veldig stort problem i flere landsbyer på Madagaskar.
Etter at vi hadde fått i oss den noe spesielle kaffen og pratet litt gikk piloten ut for å se om været hadde blitt noe som helst bedre. Det var dårlige nyheter og et øyeblikk trodde han at vi måtte overnatte i den landsbyen. De forhørte seg med familien og dette var helt greit for dem. Jorunn og jeg kjente at dette var kanskje ikke det vi hadde mest lyst til, selv om det å være der i den landsbyen og å få komme inn i hjemmet til den familien på den måten var helt utrolig. Så fattige, men likevel så gjestfrie og hyggelige. Det setter perspektiv på ting. En vanvittig opplevelse å være med på.
Siden det begynte å bli litt seint og vi begynte å bli sultne satte de i gang å koke ris til oss, og lagde omeletter. Vi spiste mens vi ventet og håpet på at været skulle bli litt bedre. Beat sa tilslutt at vi kunne jo prøve en siste gang men at han ikke kunne love noe. Vi kom oss av gårde og det så dårlig ut. Han fløy veldig lavt, mellom trærne og rett ved fosser og elver og det som var. Hver gang vi kom over et fjell ble vi møtt av den tjukkeste tåka og vi så ingenting, men han fortsatte likevel. Endelig kunne vi kimte en landsby som vi skjønte var Ambohimanga, og for en lettelse det var! Vi var alle veldig glad når vi landa her, og også her ble vi møtt av masse mennesker. Vi ble fulgt opp til der vi skulle sove og ble møtt av legen som jobber der på klinikken, sammen med en mannlig sykepleier. På veien kom det mot oss en flokk med damer, som viste seg å være alle jordmødrene. De ble så glad for å se oss og håndhilste alle og enhver på oss. De trodde jo at vi ikke kom siden vi var mange timer forsinket. Flere av jordmødrene hadde kommet langveisfra for å få med seg undervisningen, så det var utrolig bra at vi kom til slutt.
Vi var alle veldig trøtte og slitne etter en dag med så mange opplevelser og inntrykk, særlig Jorunn og jeg. Vi fikk kveldsmat, ris og kylling. Etterpå ble vi vist til ”badet” og ”toalettet” for å stelle oss. Badet var et lite uthus som vi måtte stå krokbøyd i, og som inneholdt tre bøtter med vann og et såpestykke. Toalettet var et hull i bakken. Vi delte rom med Julie, Eltinne og Lalaou, og Julie og jeg delte seng og dyne.. Vi fikk dobbeltsengen og den var faktisk meget komfertabel. Jorunn derimot måtte dele enkeltseng med Lalaou, og Eltinne sov på madrass på gulvet.
Dagen etter sto vi opp i syv tiden og fikk servert frokost, ris og zebukjøtt. Deretter ble vi vist rundt på klinikken, legekontoret til legen og hvor de tok i mot fødende kvinner. Vi fikk se medisinskapet og hilse på farmasøyten som også var administrerende på klinikken.. Lalaou og Eltinne underviste jordmødrene. Jorunn og jeg gikk også en liten tur rundt i landsbyen og fikk tatt litt bilder. Tilbake til lunsj som besto av ris og stekt fisk. Som dere kanskje kjønner er det så å si ris til alle måltider her og man kan jo si det sånn at man blir en smule lei ris.
Halv fire var det på tide og dra, vi sa hadet og takket for oss og satte kursen mot Antsirabe igjen, som akkurat da kjentes ut som ”home sweet home”.. vi hadde kjempe fint vær på hjemveien og fikk derfor fløyet høyt over skyene, det var urolig fint!

Så det var altså turen til Ambohimanga.. Takk for turen Jorunn, en tur jeg aldri kommer til og glemme og som jeg aldri ville vært foruten! :)